søndag 19. august 2012

"Hviledag"

Etter et par timer søvn våkna jeg av støy utenfor, og jeg innså at jeg faktisk ikke visste hvor jeg var i byen når jeg titta ut vinduet. Tenkte at dette orker jeg ikke å tenke på nå, og la meg til å sove igjen. Etter et par timer til med søvn, hørte jeg noen som lo i døråpningen til hotellrommet, og i et sekund var jeg sikker på det var Fredy. Jeg sa tydelig " Ohh, you found me"! Det var jo selvsagt ikke han, hvordan kunne han vite at jeg var der? Lettere oppgitt over meg selv, var jeg helt enig med Edgar om frokost kl åtte, det hadde jo jeg sagt til han når vi sa hadet den natta. Mistenker at han spurte om dette på spansk og at jeg bare svarte "si, si" som vanlig.. Kl ble fort ni før jeg klarte å pakke sammen sakene og gå svimmel ut av hostellet. Fredy stakkar, ringte en time senere og var super bekymra. Han skulle jo hjelpe meg til hans hostell kl sju den morgenen, men jeg var ikke på hostellet lenger. Han skulle egentlig på tur kl åtte, men insisterte på å komme bort til cafeen der jeg og Edgard spiste frokost. Han slo seg ned ved bordet og fikk snakka litt med både meg og Edgard. Vi avtalte å møtes kl fem den ettermiddagen på hostellet " Casa los turisticos". Etter en digg frokost på Calefornia Cafe, tusla jeg og Edgard bortover gata i solskinnet og bare prata. Sjekka ut av hostellet og vi lette lenge etter det nye, og måtte til slutt ta en taxi. Det var et greit hostell med en ung og veslevoksen gutt som resepsjonist. Klokka gikk fort, og plutselig skulle vi spise lunsj. Det ble en sandvich på frokostcafen vår. Han reiste hjem etterhvert og jeg møtte en blid Fredy på hostellet som avtalt. Han hadde vært og isklatra.

Vi fikk henta utstyr og spiste middag før det ble senga. Møtte far og sønn fra Israel tilfeldig på Galaxy, i tillegg til Edgar, så en merker jo at det er en liten plass for å si det sånn.

lørdag 18. august 2012

Vallunaraju 5686 m.o.h

Kl åtte kom jeg ferdig pakka til Galaxy og satte meg i sofaen. Ingen fortalte noe som helst. De hilste og fortsatte med frokostspising og facebook. Ut i fra mørket bak i lokalet kom gutten med det herlige smilet til syne. Han var like blid, og spurte "listo?". Han var jammen guiden min, og det viste seg at de ikke fant noen andre til å bli med, og at jeg derfor fikk en guide helt alene. Luksus. Gutten presenterte seg som Edgar, og vi satte oss i taxien som skulle ta oss opp til nationalparken. Var litt småskeptisk til konseptet "topptur på 5400 m.o.h med en kar som ikke prata engelsk og jeg med min haltende spansk". Men det var rart hvor mye vi faktisk kunne snakke sammen med hjelp av kroppspråk og ordbok.

"I prepared" sa han og lette fram ord i ordboka. Rett etter at teltet var satt opp begynte det å snø og hagle noe voldsomt. Vi søkte tilflukt og lagde mat inne i teltet. Lå og venta på 5000 meter i tolv timer. Skravla og lo, før jeg faktisk fikk sove kl sju på kvelden og helt til vi sto opp kl ett om natta. Måtte krype inntil Edgard i løpet av natta, da det ble ned mot 15 minus. Teltet var dekt av is når vi våkna, og det var lite fristende å ha seg ut av soveposen. Edgard ordna til te, og kl to kom vi oss av gårde. Det var stjerneklart og kaldt. Turen opp tok rundt 4 timer. Harde timer. Jeg var sliten og trøtt, og ikke forberedt på de smale og litt skumle traversene. Likevel kom vi oss til toppen og fikk med oss soloppgangen. Helt ubeskrivelig.. ble rimelig rørt, og fikk beskjed om at det var " totally normal". Var nede ved basecamp kl ni, og Edgard kokte suppe til oss i strålende solskinn. Var helt ferdig og tok en kort powernap med Edgard inne i teltet før vi pakka sammen og tusla ned igjen. Verdens største sekk på en liten kar førte til litt knall og fall og fliring. Kroppen hans bærer preg av mye ryggsekkbæring. Alt annet er spinkelt utenom ryggen. Satte oss i vegkanten rundt tolv, og Edgar lurte på hvor taxien var. Den skulle jo være her kl ti! Jaja, det var bare å vente og håpe. Ingen mobilsignal her. Etter et par timer venting kom det en kar tuslende oppover veien, det var en av vaktene til Nationalparken. På alle veier i den enorme nationalparken er det satt ut vakter som sitter hele dagen og skriver turister inn i boka. Merkelig jobb. Han fikk resten av maten vår og fortalte at det hadde kjørt ihvertfall EN bil oppover den morgenen og at den mest sannsynlig kom ned igjen snart. Etter nok en time med venting foreslo Edgard at vi skulle sette fra oss bagasjen og begynne å gå nedover. Heldigvis kom det en bil akkurat i det vi skulle til å gå, og jammen var det ikke Galaxy bilen full av andre turister som kom.

Kjøreturen ned til Huaraz skulle vise seg å bli svært så dramatisk. Et par av de andre turistene ville sykle ned igjen, og var sammen med sin guide framfor bilen. Plutselig ser vi den ene karen stå i veikanten og veive med armen og peke mot et digert hull rett framfor oss. Der lå guiden. Hele ansiktet blødde og han lå livløs. De andre guidene storma ut og prøvde å få han opp av hullet mens de ringte sykehuset. Da våkna han til, han skreik.. og skreik. Lårbeinet var knekt. De bar han inn i bilen, og Edgard holdt foten mens vi kjørte nedover. Han skreik for hver dump, og rope navnet til Edgar hele veien. Besvimte og gråt, men etter 20 min var vi endelig framme. Utenfor sykehuset la jeg merke til store skilt som viste at de tok  VISA og Mastercard. Senere spurte jeg Edgar om dette, og han kunne fortelle at kompisen hans ikke hadde forsikring og at dette kom til å bli forferdelig dyrt for han og hele familien. De må nedbetale til sykehuset over lang tid. Edgar var rimelig satt ut etterpå og fikk stamma fram at han gjerne ville møte meg kl åtte i parken utenfor hostellet. Jeg misforsto og trodde han mente kl sju( ikke spør meg hvordan det er mulig, men det gikk litt fort i svingene).

Jeg fikk kasta meg i dusjen og tatt en powernap, før jeg fortalte hostelleieren at jeg ikke kunne spise middag med han likevel. Han begynte å bli litt vel nærgående og rar, så jeg syns det var like greit å ha en unnskyldning for ikke å være med han den kvelden. Dette tok han svært dårlig.. han viste virkelig en annen side som ikke var særlig positiv. Jeg satt i parken og venta, og hostelleieren sa at det var latterlig at jeg venta på guiden. Aldri i verden om han dukka opp. Jeg gadd ikke å svare en gang, og han gikk inn på hostellet igjen og satt i vinduet og fulgte med.
Når jeg sjekket mailen på hostellet, så jeg at Fredy hadde skrevet en mail til meg. Der sto det at han kom til Huaraz likevel! I mailen sto det at han kom til å stå ved en restaurant  kl sju samme kveld. Jeg skrev tilbake at det ikke gikk før kl elleve, da jeg skulle spise middag med guiden min. Likevel gikk jeg bort i sju tida, da det vart rett i nærheten av parken. Og jammen.. der kom han. Ett år siden sist. Så han på lang avstand, da han har en spesiell gange. Liten og nett, men likevel så veltrent. Med det flotte og karakteristiske indianeransiktet. Får alltid en "Last of the Mohicans" følelse når jeg ser han. Er fasinert. Han smilte, og det føltes ut som det var i går jeg så han sist. Snakka litt og jeg forklarte situasjoen med planene den kvelden. Han ville gjerne møte denne guiden, selv om jeg sa flere ganger at det ikke var nødvendig. Følte det ble en smule kleint. Han insisterte og ble med meg bort i parken. Kl fem på åtte var det fremdeles ingen Edgar, og jeg begynte å bli sulten. Fredy gadd heller ikke å vente, så han gikk på en middag han hadde avtalt tidligere. Vi skulle heller møtes igjen kl elleve. Sergio, en kar fra hostellet kom gående og spurte hva jeg dreiv med, og overtalte meg til å bli med på middag med han i stedet. Vi gikk på Andean Cafe, og møtte Hamish, som jeg hadde fortalt noen timer før at jeg ikke kunne møte, da jeg skulle ut med guiden min. Han visste selfølgelig hvem Sergio var, og at han ikke var guiden min, og jeg følte meg passe teit. Gadd ikke å forklare situasjonen, tenkte jeg kunne gjøre det senere over nettet. Vi spiste digg burrito og drakk noen glass med vin. Ble greie i farta og avtalte å ta en fest på morgenen neste dag, da han skulle ta bussen på kvelden.

Denne festen ble det ikke noe av gitt. Som om det ikke var nok guttedrama på en kveld, toppa det seg når vi kom tilbake til hostellet. Fredy var der, og hilste på Sergio. Han ville bli med opp på hostellrommet for å sjekke noe på nettet og avtale morgendagen med meg. Hostelleieren kom fykende ut fra resepsjonen og sa at det ikke var aktuelt. Jeg ble lettere oppgitt og vi gikk på en bar isteden. Her ble det en øl til, og da jeg kom tilbake til hostellet ved tolv tida møtte hostelleieren meg i døra. Jeg spurte hva problemet hans var, og han sa på tydelig spansk  " Forsvinn fra mitt hostell NÅ". Ble irritert og sta, og sa at det gjør jeg med glede.

Raska sammen tinga mine, sto stille i 10 sek og tenkte " Hvor i all verden skal jeg gå midt på natta". Ringte derfor Henry( kompis av Fredy) og fortalte at jeg hadde blitt kasta ut av hostellet. Han var helt i ørska og klarte ikke helt å skjønne hva som skjedde. Prøvde Fredy, men tlf ligger nok i Ecuador. Til slutt ringte jeg Edgar. Han tok tlf med en gang og kunne være i parken om 5 min. Snille Edgar, som møtte opp kl åtte i parken og var både trist og lei seg fordi jeg ikke var der. Han var likevel blid og fornøyd når jeg møtte han den natta, og etter at jeg hadde sagt sorry ca ti ganger, var jeg tilgitt for tidligere på kvelden. Vi gikk gjennom tomme gater og fant til slutt et hostell ved markedet i byen. Etter toppturen og alt for lite søvn kjente jeg at kroppen skreik etter hvile. I morgen skal jeg sove lenge tenkte jeg..

fredag 17. august 2012

Sykkeltur i Andes

Sto opp til solskinn neste dag og frokost på taket. Masse frokost. Hadde selvsagt rota bort kartet fra Mountain Bicycle Adventure, og sprang rundt for å finne plassen til kl ti. Tenkte at dette aldri kom til å gå, men banka på et hus i en gate og jammen visste de hvor jeg skulle. Kom pustende og pesende opp til en kar som mekka på noen sykler. Han hadde ikke dårlig tid og jeg var den eneste som skulle på tur. Taxi med sykler opp i Cordilla Negro og starta på en ganske så hard sykkeltur. Oppover og oppover til et pass, og da bar det nedover på sti og grus. Guiden var middelaldrene og meget stolt av yrket sitt som guide. Vanskelighetsgraden steig betraktelig etterhvert, og han lært meg en del teknikk på stisykling. "Dont break, and keep going Eliiiii". Rimelig sliten etter 3 timer oppe i høgda på sykkel. Kom meg tilbake til hostellet og sovna i senga etter en dusj. Hadde avtalt med hostelleieren at vi skulle lage middag sammen, og rundt kl ni var vi i gang med pastalaging. Det ble utrolig godt.

Før middag rakk jeg å stikke innom Galaxy. Der, bak disken satt det en gutt med verdens herligste smil. Jeg satte meg ned og satte i gang med engelsk. Han snakka bare spansk og inviterte meg på øl i setning nr 2. Jeg skjønte ikke helt at dette faktisk var en invitasjon og sa noe om at jeg måtte tidlig til sengs pga turen neste dag.

torsdag 16. august 2012

Lago 69 og "hviledag"

For første gang ever stilte jeg ikke alarmen, da de to andre gjorde det. Begge mobilene feila, og jeg våkna tilfeldigvis kl sju og vekte de andre. Fikk pakka oss ut fort som bare det og heiv i oss frokost før taxien kom. 3 timer i taxi på verdens mest humpete vei, før vi kom fram til Huarascan Nationalpark. Turen var mye mer krevende enn noen hadde forestilt seg. rundt 700 høgdemeter opp til 4800 m.o.h. Jeg var heldigvis rimelig aklimatisert så det gikk fint. Ronnie (far Israel) måtte snu. Lagunen var flott, blå med fjell rundt. Tok noen bilder og kom oss ned igjen. Snakka en del med Hamish fra New Z, og vi bestemte å spise middag sammen den kvelden. Barak og Ronnie ble også med. Jeg fant meg et billig og stusselig hostell, der eieren mente det var loco at en gringo var solo på tur.

Neste dag ble hviledag. Lette meg fram til "Edwards Inn" som var anbefalt i den hellige boka og booka meg inn hos han og kjæresten fra USA. Ingen andre der, så hadde hele dormen for meg selv. Fredy skreiv en mail, der han anbefalte å sjekke ut Infinitive travels. Han skreiv en teit mail til meg, om at han ikke kunne møte meg likevel. Jeg ble selvsagt rimelig forbanna og oppgitt, noe han virkelig fikk se i mailen jeg skrev tilbake. Tar meg selv i å tenke "typisk Sør-Amerikanere".

Jaja tenkte jeg, får sjekke ut dette Infinitive travels da, og på vegen dit ble jeg stoppa av en kar som satt på fortauet. Han spurte hva jeg dreiv med og plutselig var jeg inne på et hostell og skøyt med gummipiler på en plakat og dansa salsa. Han var eieren av hostellet "Lost and found", og inviterte meg på middag og Pisco Sour samme kveld. Jeg takka ja og forsvant ut igjen. Ble med Barak til Galaxy travels og fikk sjekka ut mulighetene for en topptur. Var litt skeptisk til dette selskapet, men det skulle vise seg å være det lureste jeg gjorde på hele turen. De som jobba der var meget avslappa til det meste og her nytta det ikke å ha det travelt eller på veg til noe. Fikk heller ikke mye svar på ting og tang. Jeg liker egentlig ideen om å se hva som skjer og ta det som det kommer. Finn ut av ting sjæl! Barak var ikke typen som ville finne ut noe som helst selv, han spurte om ALT. Sa jeg skulle komme innom seinere når jeg hadde bestemt meg. Booka en annen tur med sykkel til neste dag og gikk til middag på "lost and found" hostell. Eieren var meget ernergisk, men likte det i grunn. Fikk noe mat, og vi drakk litt øl og god pisco og lærte de andre på hostellet hvordan en danser salsa. Var fornuftig og la meg i rimelig tid.

tirsdag 14. august 2012

Mine nye reisekompiser fra Israel

Jeg rakk å føle meg alene i ca 3 min, før jeg møtte to blide karer ved frokostbordet på hostellet. To karer fra Israel(far og sønn) skulle jammen ta samme nattbuss som meg til Huaraz. De ville gjerne ha meg med til Lima Centro, men jeg hadde gleda meg lenge til å prøve Golds Gym. Vet det høres teit ut å dra på et treningssenter i selveste Peru, men Lima har ikke det beste været på denne tiden, og jeg ville ha en ordentlig god økt for høgda igjen. Og det ble det. Intervaldrag på mølle og hard styrketrening etterpå. Den diggeste varmeste dusjen etterpå var nesten verdt penga i seg selv. Fornøyd og sulten gikk jeg oppover Mariscal, fant en kafe, og kjøpte digg fruktsalat med yogurt og honning. Boka var selvsagt med, og "spis, elsk, lev" tittelen passa bra i det øyeblikket. Rart hvor fort tiden egentlig går selv om en har utrolig lite å gjøre.

Plutselig var kl tre. Hadde en halvegs avtale med Kattia kl halv åtte, som jeg møtte på fest i Oslo før jeg reiste. Fiksa og ordna litt mat til bussturen, hang på hostellet litt, og stakk ned til Larmascal ved sjøen for å møte henne. Satt på Starbuck i en times tid med boka mi. Kl åtte var hun fremdeles ikke å se, så jeg tusla ned til en annen restaurant for å spise suppe. Trengte litt middag før den lange bussturen. Mens jeg satt der ringte hun meg, og vi møttes i en halvtime for en smoothie. Det hadde vært en trafikkulykke, og derfor kom hun så sent. Ville gjerne at jeg skulle komme tilbake til Lima helga før jeg reiser til Norge igjen, noe som selfølgelig hadde vært super hyggelig. Jeg vet ikke planene mine enda, så må se det ann. Fant mine to israelske reisekompiser, og vi dro til bussterminalen. Disse to karene hadde aldri vært i Sør-Amerika, og alt var nok litt uvant for de. Likevel hadde de en fantastisk humor, og det kommer en langt med. Jeg ble sittende ved siden av en kar fra en eller annen plass i nærheten av Arequipa. Hva de spiste, gjorde og hva jeg kunne gjort i Arequipa var stort sett det vi snakka om. Eller det han snakka om. Etter et par timer med " In Arequipa, we ..." sa jeg takk for samtalen og la meg godt til rette i stolen, klar for 6 timer søvn. Klarte ihvertfall 4. Svingete veier oppover og oppover, og den siste timen sto sola opp, og snøkledde fjell kom til syne. Blir rørt av sånt.
Alle tre kom seg av bussen, og fant en taxi til et dyrt hotell som var reservert fra Lima til oss. Triplebedrom funka fint, jeg hadde så og si et eget rom. Dagen gikk stort sett med til søvn og tusling i gatene i Huaraz. Barak var på hugget og ville på tur med EN gang. Vi fant noen andre folk på hotellet som ville til Lago 69, og bestilte sammen en taxi til neste morgen. Middag med gutta mine, og et glass vin før jeg stupte i seng. Hadde tenkt oss på extreme bar, men droppa det.

fredag 10. august 2012

Amazonas

Plutselig var det bare meg og Kristian igjen i Peru. Vi hadde en uke.. what to do... googla litt rundt på nettet, og var innom flybilletter til diverse naboland og plasser vi aldri hadde hørt noe særlig om. Valget falt på Iquitos- jungelbyen. Her fikk vi varme( men langt i fra FOR varmt sa den østeriske jenta på hostellet i Lima) og forhåpentligvis noen avslappende dager.

Det starta med full fres fra vi landa. I løpet av 2.5 time var vi i en liten og ustødig båt på full fart mot jungelen. Taxisjåføren introduserte oss for "Wimba tours" reisebyrå og vips var turen betalt. Dany var guiden vår,og engasjert fra første stund. Vi ble plassert på en lodge nær elva. Etter 3 timer venting i hengekøya var det Almuerzo. Stekt fisk og ris. Etter lunsj fikk vi tildelt støvler og tok en liten gåtur rundt i jungelen. Senere fikk vi vite at dette var en " how to survive in the jungle" tur, men det eneste jeg husker var at vi kunne klatre opp i et tre og spise noe sopp om uhellet var ute. Så var det tilbake i hengekøya etter en dusj sammen med frosker og andre dyr, før vi fikk middag. Fisk og ris.

Dag 2 var en kort kanotur til en stamme som vi dansa med, og en tur til "dyreparken" der vi fikk holde apekatter, slanger og fugler. Fikk også holde en "sleepy monkey" i løpet av dagen, og det må være favorittdyret vårt.

Dag 3 var pirajafisking. Kristian fikk to og jeg en. Det var lunsjen, sammen med ris selfølgelig. Og noe råkost. Etter lunsj  lette vi etter delfiner og svømme med, men fant ingen. Ble derfor litt leiking på stranda med noen unger, og ellers en fin båttur. Mye dautid alle dagene, så at vi hadde en dag igjen var perfekt. Kristian holdt på å renne bort også hver dag, så vi gledet oss til litt mer luftige rom i Iquitos.

Siste dagen var "spa" dagen, og vi rulla oss i gjørme og bada i Amazonas. Til lunsj var det selfølgelig fisk og ris, noe jeg faktisk ikke klarte å ha i meg, da jeg var utrolig lei samme smakene i 4 dager. Kjøpte derfor noe tørt brød med mugg på i den lokale sjappa. Båten gikk tilbake rundt kl tre, og vi avtalte med Dani og ta en øl eller to med han samme kveld. Siden det var lørdag.

Fant et dyrt hotell med aircondtion, fordi noen på Wimba tydeligvis hadde glemt å reserve til oss. Var mer en klar for noe skikkelig ikke-peruansk mat, så det blei digg pizza, og en mugge med vin. Etter mugga med vin møtte vi Dani og to tanter, og reiste til Iquitos svar på Valdresmarken. Spotta EN turist i tillegg til oss som prøvde å holde rytmen med ei lokal dame utpå plassen, og så relativt teit ut. Det ble øl og salsadansing med Dani på meg, og øl og et eller annet dansing med tante nr 1 på Kristian. Tok kvelden rundt kl to,noe som var helt greit.

Neste dag våkna vi av at hotellmannen banka på døra og sa at guiden vår venta nede. Jeg kledde fort på meg og fant en fremdeles full Dani i resepsjonen. Skjønte ikke et ord av hva han sa, og avtalte å spise frokost med han. Så bar det avgårde med Mototaxi, vi skulle alle tre på stranda. Stoppa hos bestemoren og plukka opp tante nr 1. Hun satt og passa sekken til meg og Kristian på stranda, mens vi bada. Ikke en kvit sjel å se på hele stranda. Ble solbrente og tok en tidlig kveld etter vond lasagne i byen.

Ble nok en gang vekt av hotellmannen som sa at guiden venta. Sto opp, avtalte å møte han kl to for en tur på markedet. Spiste frokost og tok en Mototaxi til en annen strand med en stusselig dyrepark. Fikk litt mer digg strandliv før vi dro på et illeluktende, men spennende marked rett ved hotellet. Dani forklarte og styra på som vanlig. Tok et farvel med vår kjære guide, og kom oss til flyplassen. Flyet var selvsagt to timer forsinka, så vi fikk en lokal helt til å kjøre oss til en restaurant der vi spiste kylling og tortilla. Fløy til Lima og kom fram rundt midnatt. Dama på hostellet hadde sovna, så vi skreiv oss inn i boka i resepsjonen, tok en nøkkel og la oss. Kristian måtte opp veldig tidlig, og fløy tilbake til Norge. Jeg begynte derimot mitt prosjekt " på tur alene".








torsdag 9. august 2012

På grensa til Bolivia

Puno viste seg fort å være en helt grei by, altså egentlig ganske stusselig. Vi booka kjapt en tur ut til øyene i Titicasjøen, som tross alt var eneste grunnen til at vi var der. Titicasjøen er verdens høyst liggende innsjø ( 3812 m.o.h), og har over 40 øyer. Innsjøen har også 45 kunstige sivøyer, disse ble til under inkatiden og indianerne holdt til der for å slippe unna fienden. I dag bor det stammer der som snakker quechua og aymara. Første stopp med båten vår var på disse øyene. Fargerike damer og menn tok imot oss og ønsket oss velkommen. Disse øyene er en stor turistattraksjon, noe som merkes. De hadde et innøvd program, der de fortalte om øyene, viste mat de spiste og sang noen sanger. Likevel føles det greit, da turismen faktisk gir de en inntekt. Vi følte også en ekte vennlighet da de tok oss med inn i husene sine. Det er vanskelig å tro at folk kan leve slik var nok det vi satt igjen med. Rått og aldri fast grunn under beina, kaldt om nettene og liten plass å boltre seg på. En øy var maks 5 min å gå fra den ene enden til den andre. En president på hver øy, og reglene var ganske enkle. For eksempel sagde de bare øyene i fra hverandre mm de ble uvenner med naboen. Kristian mente dette var et tegneserieland, men det enkle er jo ofte det beste?

Turen videre gikk til en nydelig "ordentlig" øy. Her fikk vi deilig fiskemiddag og coca-te. Coca-te hjelper mot høydesyke og noe vi drakk hver dag. Er ikke et rusmiddel, men gir energi og skal hindre høydesjuke. Vi velger ihvertfall å tro at det er sunt. Vi fikk med oss siste dag av en feiring som hadde pågått i to uker. Her fikk Kristin svingt seg litt med en lokal helt. Mange overnatter på denne øya, men vi dro tilbake med båten samme dag. Båtturen tok 4 timer tur-retur, så vi var ganske lei båt når vi kom i land i Puno igjen. Tok en tur på pizza restaurant, og den var overraskende veldig god! Pizza er alltid en risikosport i Sør Amerika.

Neste dag var det fly til Lima, da over halvparten av reisefølget skulle hjem til Norge. Jeg og Kristian hadde en uke sammen før han også skulle tilbake til hjemlandet.