Jammen ble det tur dette året også! Forskjellen denne gangen var at flere fra familien Bakkene etter noen måneder med overtalelse og planlegging slengte seg med. Vi måtte ta to fly vel og merke, da høvdingen sjæl( herlige bestemor) forlangte å dele risikoen. Eller høyne risikoen for at noen styrter, alt etter som hvordan en ønsker å se på det. Uansett, to fly ble det, og fordelingen ble merkelig. Etter litt diskusjon og ulogisk tenkning ble det jeg og tante Anne på et fly, og Kristian, mamma og Kristin( min kusine og dattera til tante Anne) på et annet fly. Dette ble selvsagt logistikkmessig en liten utfordring, men utrolig hvordan ting løser seg om en bare vil det nok! Ekstra gøy for følge nummer to å forklare seg i "boarderkontrollen" i USA om hvordan dette reisefølget hang sammen. Jeg og tante Anne kom først til Lima, de andre kom en dag etter.
Jeg skrev ikke dagbok fra de to ukene med hele familien på tur, så tar derfor en kortversjon her på bloggen. Det ble en fantastisk opplevelse for alle, og reisefølget fungerte som bare rakkern. Vi var gode venner stort sett hele tiden, og storkoste oss. Noen dager i Lima, før vi reiste til Cusco. Der gikk vi blant annet Salkantay-ruta til Macchu Pichu. Dette er en 5 dagers trek som er et alternativ til Inka-trail. Høyeste punktet på turen er ved mektige Salkantay på 4600 m.o.h. Salkantay-turen ble et høydepunkt for oss alle tror jeg, til tross for at jeg fikk høydesjuke og spydde litt undervegs. Fikk god hjelp av indianere og hest, og gjennomførte med glans. De andre var superspreke og alle hadde en fantastisk tur. Bading i varme kilder, morgen-te kl halv seks før sola sto opp, kokkene våre og heftige naturopplevelser var nok det som satt igjen hos alle. Og selvsagt Macchu Picchu som var målet med hele turen. Vi var slitne, men fornøyde når vi fikk soloppgangen over M.P.
Vi lå ikke på latsida, og tok en buss til Puno dagen etter at vi kom tilbake fra Salkantay. Vi tok den billigste bussen, noe som gir en helt spesiell opplevelse. Ingen do, lite fjæring og dårlig med lufteanlegg. Det var "bare" 8 timer, så det gikk fint. Jeg fikk gått på do midt i vegen sammen med busssjåføren og to lokale damer med hatt og fargerike klær. Det var tørt og støvete over fjellet, og vi var på godt over 4000 m.o.h store deler av turen. Om det var høydemeterne eller selve bussturen som gjorde at Kristian måtte spy på bussterminalen i Puno, og etterpå ligge med feber er uvisst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar