Vallunaraju 5686 m.o.h

Kl åtte kom jeg ferdig pakka til Galaxy og satte meg i sofaen. Ingen fortalte noe som helst. De hilste og fortsatte med frokostspising og facebook. Ut i fra mørket bak i lokalet kom gutten med det herlige smilet til syne. Han var like blid, og spurte "listo?". Han var jammen guiden min, og det viste seg at de ikke fant noen andre til å bli med, og at jeg derfor fikk en guide helt alene. Luksus. Gutten presenterte seg som Edgar, og vi satte oss i taxien som skulle ta oss opp til nationalparken. Var litt småskeptisk til konseptet "topptur på 5400 m.o.h med en kar som ikke prata engelsk og jeg med min haltende spansk". Men det var rart hvor mye vi faktisk kunne snakke sammen med hjelp av kroppspråk og ordbok.

"I prepared" sa han og lette fram ord i ordboka. Rett etter at teltet var satt opp begynte det å snø og hagle noe voldsomt. Vi søkte tilflukt og lagde mat inne i teltet. Lå og venta på 5000 meter i tolv timer. Skravla og lo, før jeg faktisk fikk sove kl sju på kvelden og helt til vi sto opp kl ett om natta. Måtte krype inntil Edgard i løpet av natta, da det ble ned mot 15 minus. Teltet var dekt av is når vi våkna, og det var lite fristende å ha seg ut av soveposen. Edgard ordna til te, og kl to kom vi oss av gårde. Det var stjerneklart og kaldt. Turen opp tok rundt 4 timer. Harde timer. Jeg var sliten og trøtt, og ikke forberedt på de smale og litt skumle traversene. Likevel kom vi oss til toppen og fikk med oss soloppgangen. Helt ubeskrivelig.. ble rimelig rørt, og fikk beskjed om at det var " totally normal". Var nede ved basecamp kl ni, og Edgard kokte suppe til oss i strålende solskinn. Var helt ferdig og tok en kort powernap med Edgard inne i teltet før vi pakka sammen og tusla ned igjen. Verdens største sekk på en liten kar førte til litt knall og fall og fliring. Kroppen hans bærer preg av mye ryggsekkbæring. Alt annet er spinkelt utenom ryggen. Satte oss i vegkanten rundt tolv, og Edgar lurte på hvor taxien var. Den skulle jo være her kl ti! Jaja, det var bare å vente og håpe. Ingen mobilsignal her. Etter et par timer venting kom det en kar tuslende oppover veien, det var en av vaktene til Nationalparken. På alle veier i den enorme nationalparken er det satt ut vakter som sitter hele dagen og skriver turister inn i boka. Merkelig jobb. Han fikk resten av maten vår og fortalte at det hadde kjørt ihvertfall EN bil oppover den morgenen og at den mest sannsynlig kom ned igjen snart. Etter nok en time med venting foreslo Edgard at vi skulle sette fra oss bagasjen og begynne å gå nedover. Heldigvis kom det en bil akkurat i det vi skulle til å gå, og jammen var det ikke Galaxy bilen full av andre turister som kom.

Kjøreturen ned til Huaraz skulle vise seg å bli svært så dramatisk. Et par av de andre turistene ville sykle ned igjen, og var sammen med sin guide framfor bilen. Plutselig ser vi den ene karen stå i veikanten og veive med armen og peke mot et digert hull rett framfor oss. Der lå guiden. Hele ansiktet blødde og han lå livløs. De andre guidene storma ut og prøvde å få han opp av hullet mens de ringte sykehuset. Da våkna han til, han skreik.. og skreik. Lårbeinet var knekt. De bar han inn i bilen, og Edgard holdt foten mens vi kjørte nedover. Han skreik for hver dump, og rope navnet til Edgar hele veien. Besvimte og gråt, men etter 20 min var vi endelig framme. Utenfor sykehuset la jeg merke til store skilt som viste at de tok  VISA og Mastercard. Senere spurte jeg Edgar om dette, og han kunne fortelle at kompisen hans ikke hadde forsikring og at dette kom til å bli forferdelig dyrt for han og hele familien. De må nedbetale til sykehuset over lang tid. Edgar var rimelig satt ut etterpå og fikk stamma fram at han gjerne ville møte meg kl åtte i parken utenfor hostellet. Jeg misforsto og trodde han mente kl sju( ikke spør meg hvordan det er mulig, men det gikk litt fort i svingene).

Jeg fikk kasta meg i dusjen og tatt en powernap, før jeg fortalte hostelleieren at jeg ikke kunne spise middag med han likevel. Han begynte å bli litt vel nærgående og rar, så jeg syns det var like greit å ha en unnskyldning for ikke å være med han den kvelden. Dette tok han svært dårlig.. han viste virkelig en annen side som ikke var særlig positiv. Jeg satt i parken og venta, og hostelleieren sa at det var latterlig at jeg venta på guiden. Aldri i verden om han dukka opp. Jeg gadd ikke å svare en gang, og han gikk inn på hostellet igjen og satt i vinduet og fulgte med.
Når jeg sjekket mailen på hostellet, så jeg at Fredy hadde skrevet en mail til meg. Der sto det at han kom til Huaraz likevel! I mailen sto det at han kom til å stå ved en restaurant  kl sju samme kveld. Jeg skrev tilbake at det ikke gikk før kl elleve, da jeg skulle spise middag med guiden min. Likevel gikk jeg bort i sju tida, da det vart rett i nærheten av parken. Og jammen.. der kom han. Ett år siden sist. Så han på lang avstand, da han har en spesiell gange. Liten og nett, men likevel så veltrent. Med det flotte og karakteristiske indianeransiktet. Får alltid en "Last of the Mohicans" følelse når jeg ser han. Er fasinert. Han smilte, og det føltes ut som det var i går jeg så han sist. Snakka litt og jeg forklarte situasjoen med planene den kvelden. Han ville gjerne møte denne guiden, selv om jeg sa flere ganger at det ikke var nødvendig. Følte det ble en smule kleint. Han insisterte og ble med meg bort i parken. Kl fem på åtte var det fremdeles ingen Edgar, og jeg begynte å bli sulten. Fredy gadd heller ikke å vente, så han gikk på en middag han hadde avtalt tidligere. Vi skulle heller møtes igjen kl elleve. Sergio, en kar fra hostellet kom gående og spurte hva jeg dreiv med, og overtalte meg til å bli med på middag med han i stedet. Vi gikk på Andean Cafe, og møtte Hamish, som jeg hadde fortalt noen timer før at jeg ikke kunne møte, da jeg skulle ut med guiden min. Han visste selfølgelig hvem Sergio var, og at han ikke var guiden min, og jeg følte meg passe teit. Gadd ikke å forklare situasjonen, tenkte jeg kunne gjøre det senere over nettet. Vi spiste digg burrito og drakk noen glass med vin. Ble greie i farta og avtalte å ta en fest på morgenen neste dag, da han skulle ta bussen på kvelden.

Denne festen ble det ikke noe av gitt. Som om det ikke var nok guttedrama på en kveld, toppa det seg når vi kom tilbake til hostellet. Fredy var der, og hilste på Sergio. Han ville bli med opp på hostellrommet for å sjekke noe på nettet og avtale morgendagen med meg. Hostelleieren kom fykende ut fra resepsjonen og sa at det ikke var aktuelt. Jeg ble lettere oppgitt og vi gikk på en bar isteden. Her ble det en øl til, og da jeg kom tilbake til hostellet ved tolv tida møtte hostelleieren meg i døra. Jeg spurte hva problemet hans var, og han sa på tydelig spansk  " Forsvinn fra mitt hostell NÅ". Ble irritert og sta, og sa at det gjør jeg med glede.

Raska sammen tinga mine, sto stille i 10 sek og tenkte " Hvor i all verden skal jeg gå midt på natta". Ringte derfor Henry( kompis av Fredy) og fortalte at jeg hadde blitt kasta ut av hostellet. Han var helt i ørska og klarte ikke helt å skjønne hva som skjedde. Prøvde Fredy, men tlf ligger nok i Ecuador. Til slutt ringte jeg Edgar. Han tok tlf med en gang og kunne være i parken om 5 min. Snille Edgar, som møtte opp kl åtte i parken og var både trist og lei seg fordi jeg ikke var der. Han var likevel blid og fornøyd når jeg møtte han den natta, og etter at jeg hadde sagt sorry ca ti ganger, var jeg tilgitt for tidligere på kvelden. Vi gikk gjennom tomme gater og fant til slutt et hostell ved markedet i byen. Etter toppturen og alt for lite søvn kjente jeg at kroppen skreik etter hvile. I morgen skal jeg sove lenge tenkte jeg..